mandag 26. september 2016

This too shall pass

Det blei litt stille her på bloggen. Fordi det er noen store endringer på heimebane.
Jeg har valgt å være åpen om situasjonen og det føles godt å sette lyset på noe veldig mange mødre føler på men ikke snakker om og altfor ofte holder for seg selv.

Siden Inga ble født har jeg kjent på et tungsinn som har gjort dagene vanskelig å komme igjennom. I starten tenkte jeg det var en reaksjon etter bestemor gikk bort og jeg måtte holde fokus på nyfødte Inga og la min egen sorg på vent.
Jeg kunne få humøret bra igjen med kaffikopper, samtaler med mamma og strikking. Noe som jeg nesten følte en forpliktelse å avbilde på instagram slik at jeg kunne si til megselv at det hadde vært gode øyeblikk den dagen også.

Men det ble tyngre og tyngre dager med kortere mellomrom. Jeg satte på en "alt går jo bra"-maske når jeg var ute av huset men kunne sitte apatisk og gråte mens Inga sov.
Det var følelser av å være mislykket som mor om jeg hadde blitt streng med Iben på vei til barnehagen, om Inga hadde grått i vogna eller jeg kjøpte med noe godt til kaffien.
Jeg kunne tenke tanker om at familiemedlemmer egentlig mislikte meg men var forpliktet til å ha kontakt, at folk snakket bak ryggen min og at Inga og Iben burde ha en annen mor enn meg.
Jeg kunne sitte å lese om mødre som hadde blitt alvorlig syke og dødd fra små barn mens tårene rant og samtidig tenke at jeg kom til bli straffet med sykdom fordi jeg satt her og var så innmari utakknemlig for alt jeg hadde. 
Samtidig kunne jeg tenke at om jeg ble alvorlig syk ville folk like meg igjen.

Lunta ble kortere og kortere, jeg kunne eksplodere over bagateller og var streng med Iben.
Samtidig kom gråten og følelsen av å være utilstrekkelig og en dårlig mor.
I løpet av en dag kunne jeg bare huske tre tidspunkter; når Iben måtte være på plass i barnehagen, når hun måtte hentes og når Askil kom hjem. 
Alt annet gikk til omsorg av Inga.
Iben begynte å stille spørsmål om jeg var lei meg på nærmest daglig basis, hun sa at hun kunne gjøre meg glad igjen. Jeg begynte å lese om fødseldepresjon på nettet og kjente meg svært godt igjen i denne artikkelen.

Det var et vanskelig steg å ta telefonen for å bestille en time hos fastlegen. Jeg var redd for å ikke bli trodd eller tatt på alvor og fryktet å høre at det var bare å ta seg sammen fordi det var mødre som hadde det tøffere enn meg.
Dagen kom, jeg satte meg ned hos legen og alt kollapset inni meg. Men det var godt å dele dette med andre enn Askil og mamma, som var de eneste som viste hvordan jeg egentlig hadde det.
Legen forstod meg og jeg følte meg tatt på alvor. Han anbefalte at Askil overtok resten av permisjonen og jeg fikk henvisning til psykolog. 

Jeg har min første time om en uke og det skal bli godt å få begynne å nøste opp i dette som har tynget meg så altfor lenge. Det er en dag av gangen, det er godt å ha Askil som et "sikkerhetsnett" på dagtid. Inga foretrekker meg til både mat og søvn så det viktig å få avlastning og ro. 
Endelig kan jeg høre på Inga og Iben tulle sammen uten å gråte. Når kjenner jeg glede over hvor fint de har det, før gråt jeg fordi jeg tenkte jeg ikke fortjente dem.

Responsen når jeg delte dette på instagram var overveldende, men mest av alt var det verdt det fordi andre kjente seg igjen og innså at de var i samme båt. 
Hvorfor skal man tie ihjel dette? Dette er altfor mange som går med vonde tanker og har tøffe dager. 
Ja, det slitsom å være forelder, men dette går dypere. 
Når de vonde tankene tar vekk all glede ved å være forelder, når man føler seg udugelig og meningsløs.
Så be om hjelp og begynn å få det bedre igjen fordi dette kan gjøres noe med.

søndag 4. september 2016

Inga Astrids navnefest

I går var det Inga Astrid sin store dag! Vi feiret med 14 store og små til bords, herlige mat og seriøst kakebord, bestemor hadde diktet sang, jeg holdt tale og Inga fikk mange flotte presanger. 
I dag har vi hatt koldtbord og kake til frokost sammen med mormor og oldefar. I alt ei herlig helg og vi er så glade for at så mange kom for å feire den herlige jenta vår!