fredag 5. august 2016

Melk og tårer

Denne uken har vært verdensuken for amming og ble det publisert en undersøkelse som viser at 14% føler et ammepress. 

Jeg har opplevd ytterpunktene når det kommer til amming.
Jeg har vært den nybakte mammaen som satt midt på natten på et tremannsrom, ringte på jordmor for å få hjelp til amming bare for å oppleve en kald holdning og lite forklaring på hvordan dette skulle foregå. Jeg var mammaen som ikke våget å be om mer hjelp og trodde jeg gav barnet mitt nok mat for alle kan jo amme stod det i bøkene jeg hadde lest.
Jeg har vært mammaen som satt gråtende på vektkontroll med en 7 dager gammel baby som måtte ha fetekur fordi jeg trodde ammingen gikk bra og ikke sett tegnene på det motsatte. 
En mamma som ble vist håndmelkings-teknikker av en jordmor som også satt og gråt fordi hun forstod hvor håpløst jeg hadde det.
Mammaen som ikke våget å amme fordi jeg ikke var trygg på at barnet mitt fikk nok og satte i gang med pumping. Jeg var mammaen som satt i barselgruppe og følte meg helt alene fordi jeg var den eneste som ikke ammet og syntes de andre så ned på meg.

Men jeg har også vært mammaen som fikk fantastisk oppfølging minutter etter Inga ble født og har kunnet fullamme i 5 måneder uten problemer.
En mamma som har vært trygg på at barnet fikk nok i seg og hadde det godt. 
Mammaen som har ammet på toget, cafêr og på en båt med en godt voksen italiensk turist sitt dømmende blikk på meg hver gang jeg gav barnet mitt mat. 
Forresten hadde jeg replikken klar om sistnevnte skulle snakke til meg; "welcome to Norway!"

Å amme er bra og godt. Det er praktisk og enkelt, når det fungerer. 
Og det er situasjoner hvor det lov å si at det ikke går. Fordi noen ganger går det ikke.

Jeg vet hvor vondt det føles når det ikke fungerer og hvor fantastisk det er når det går.
Det er trist at mammaer skal føle seg mindreverdige eller mislykket når de ikke ammer.
Å antyde at man ikke har prøvd hardt nok eller vil det nok er unødvendig. 
Det er også trist at nybakte mødre sendes hjem fra barsel før melkeproduksjonen er kommet skikkelig i gang og at jordmødre knapt har tid til å gi den viktige veiledningen før hjemreise.
For meg ble pumpingen en slags trøst, jeg våget ikke å amme men hun fikk min melk. Men det ble verre og verre å opprettholde produksjonen.
Etterhvert ble dilemmaet når Iben sov; skulle jeg pumpe meg for å gi henne morsmelk eller skulle jeg legge meg og sove med henne for å få mer overskudd.

Uansett hva jeg valgte hadde jeg dårlig samvittighet.

Jeg savner en større raushet overfor mødre fra andre mødre. 
Jeg har selv opplevd fremmede som skulle mene noe om flasken jeg gav Iben som baby, jeg hørt om mødre som har nærmest blitt bedt å forlate ammerommet på et kjøpesenter fordi de hadde flaske (de kunne vel sitte hvor som helst, vel?)

Nesten fire år etter Iben ble født innså jeg nå at jeg fikk en fødselsdepresjon. Da jeg ble gravid med Inga innså jeg at jeg måtte ta grep for å prøve å gjøre den neste fødselen og barseltiden best mulig. Etter kloke råd fikk jeg en henvisning via min jordmor til Samtalepoliklinkken på Kvinneklinikken. 
Da fikk jeg snakket ut om opplevelsen og de vonde følelsene samt en forståelse for tankene jeg når gikk med. Jeg fikk også et følgebrev til helsekortet mitt hvor det kort stod om bekymringene mine og det ble presisert at jeg måtte få bedre ammeoppfølging.
Og det fikk jeg heldigvis. Jeg ble vist gode teknikker på fødestua og fikk ro rundt oss de første dagene på barsel (vi var svært heldige som fikk enerom, noe som heller unntaket på KK. Men det er et annet blogginnlegg!)

Dette er et følsomt tema som de fleste kommer til å oppleve med tida, jeg håper det blir større takhøyde og respekt for hvordan mødre gir babyen sine mat; om det er fra en pupp, via en flaske eller morsmelkerstatning.

6 kommentarer:

  1. Så glad for å høre dine opplevelser! Du er tøff. Og jeg skulle ønske jeg hadde plass i armene mine til å klemme alle flaskemammaer der ute.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Kristin!
      Helt enig, de fortjener en stor klem :)

      Slett
  2. Så fint du skriver om dette, Ingvild! Og så glad jeg er for at du fikk en bedre opplevelse denne gangen. Det viser jo, som du skriver, hvor viktig det er med god hjelp – og god tid! – på barsel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Ine, det er så utrolig viktig og ofte en glemt post når de som bestemmer over pengene og hvor mange hender som skal være på vakt tar sine avgjørelser!

      Slett
  3. Så fint du skriver og jeg tar til meg alt du skriver da jeg venter min første lille prinsesse i oktoober. Samtidig er jeg litt bekymret for all det negative som jeg hører om barsel på KK (men kanskje mer nagativt enn positivt kommer frem) og jeg har i grunnen tenkt at jeg ønsker så kort tid på barsel som mulig, men heller få jordmødre hjem. Men man vet jo selvfølgelig aldri hvordan ting blir og som du sier man kan ønsker å amme, men kanskje man får det til eller kanskje ikke. Som kristin så fint skriver over, vi burde gi alle flaskemammaer en klem! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så koselig, gratulerer!
      Jeg forstår deg godt, jeg var skeptisk når vi skulle tilbake med Ingas fødsel.
      Men mitt inntrykk er at de som trengte det har tatt kritikken til seg og jeg opplevde ikke den samme "surheten" denne gangen. Alle kan naturligvis ha dårlige dager, men denne gangen traff jeg på varme og engasjerte jordmødre på barsel.

      KK lider dessverre av at de holder til i et utdatert bygg og for små barselavdelinger med tanke på at de fleste ønsker far/medmor tilstede. Om dere i form/klar for å dra tidlig hjem er jo det er godt alternativ og det er noe annet å være hjemme i rolige omgivelser istedet for en travel og folksom barselpost.

      (Du må gjerne sende meg en e-post om du lurer på noe :))

      Slett