lørdag 31. januar 2015

Det dårlige fundamentet

Det har blitt fortalt sterke historier de siste månedene om mobbing i skolen. Jeg har kjent en klump i magen når historien om Odin ble fortalt, når Villemo fortalte om sine vonde skoledager og når Margit fortalte åpent om synlige og usynlige arr. 
Klumpen i min mage kommer fordi jeg har opplevd mye av det de forteller. Jeg ble mobbet.

Fra de første årene på barneskolen til jeg ble 16 år opplevde jeg daglig å få høre hvor stygg, feit, ekkel, dum, udugelig jeg var og ble truet fysisk etter noen hadde skrevet en ryktespalte i skoleavisen signert med mitt navn.
Til og med at min mor jobbet i militæret var visst en grunn til å plage meg. Lærerene gjorde ingenting, en gang jeg brøt sammen etter nok en utskjelling fikk jeg høre at det var noe jeg "innbilte meg", en lærer forsøkte å ordne et forsoningsmøte mellom meg og en av de verste mobberne hvor han kun satt med armene i kors, uten å si et ord og så i taket og jeg kom tilfeldig over en chatlogg (husker dere mIRC?) hvor det var mange, mange stygge beskrivelser av mitt utseende, klær og hva jeg hadde sagt høyt i klassen. 

Jeg hadde et håp om en ny start da jeg skulle begynne på videregående, jeg var eneste jente fra min gamle klasse og flyttet inn på skolens internat. Det begynte bra, jeg fikk nye venner som ikke kjente bakgrunnen min fra ungdomsskolen
En gang begynte noen å skrive til meg at de håpet jeg tok livet mitt snart. Jeg kunne se hvilken pc det ble skrevet fra i datasalen og reiste meg opp for å se hvem som satt der. Der satt flere jenter fra min nye klasse sammen rundt tastaturet, i løpet av 12 ukers bekjentskap hadde de også begynt å trakassere meg.
Jeg sluttet skolen og brukte nesten to år på å klare å være utenfor huset igjen. Den tiden gjorde meg godt, jeg leste bøker, sydde, hørte på radio og fant motivasjonen til å finne vei videre. Den veien viste seg å være Steinerskolen i Bergen. 
Noen måneder før jeg fylte 18 år hadde jeg en skoleplass og nøkkel til et rom i et kollektiv jeg ikke hadde sett. Og jeg fant trygghet i det å være meg, vennene jeg fikk og i en skolehverdag hvor jeg kunne være kreativ uten å være redd.

Det ligger i meg, de viktige årene hvor man er i overgangen fra barn til voksen var preget av usikkerhet og utrygghet.  Selv om jeg lever et godt liv med fine folk rundt meg.
Men det er ganger hvor usikkerheten dukker opp; er jeg god nok, mente de det egentlig når de sa de fine tingene, hvorfor sa hun/han det på den måten. Men jeg prøver å innstille meg selv på at det er til slutt jeg som skal være fornøyd, ikke andre.

Det er uakseptabelt at det finnes barn som hver dag gruer seg til å gå på skolen, hadde disse handlingene skjedd mellom voksne mennesker ville det vært grunnlag for anmeldelser. Da er det viktig at man tar barns opplevelser på alvor, være en tydelig voksen som sier i fra til barn som fryser ut andre og stille krav til å de som er ansvarlige for barnas opplæringsmiljø gjør jobben sin. 
Bry deg!

29 kommentarer:

  1. Så modig av deg å fortelle, Ingvild! Og så trist å lese at du har hatt det slik. Jeg får også en vond klump i magen av å lese historier om mobbing. Enig i at man må ta barns følelser for alvor og være tydelige voksne!

    Jeg er så glad for å ha blitt kjent med deg <3

    SvarSlett
  2. Stor klem til deg, Ingvild!

    SvarSlett
  3. Åh, Ingvild! Stor klem til deg!
    Det er veldig trist at hele barndommen din ble tilbragt med kjipe mennesker, og jeg håper at de er ute av livet ditt for godt! Jeg vet ikke om internett teller for deg, men jeg vil i alle fall si at jeg har likt deg fra den dagen jeg snublet over bloggen din, og synes du er et av de beste og vakreste menneskene jeg vet om!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, snilleste Anaruh! Internett teller så absolutt, ihvertfall med alle de fine tingene du har lagt igjen siden vi ble "blogg-kjent" :)

      Slett
    2. Vet du - jeg er faktisk veldig glad i deg! Blir så glad av å tenke på at fine folk som deg faktisk finnes!

      Slett
  4. <3 <3 <3 Mobbing er så jævlig! Får ekstra vond klump i magen når eg høyrer om slike ting etter at eg blei mor. Får så vondt av alle ungar (og vaksne!) som opplever mobbing. Også får eg vondt av foreldra til desse ungane, som ofte ikkje greier å hjelpe borna sine uansett kor mykje dei prøver. Det er viktig at folk tørr å snakke om det, og kjempefint at du gjer det! Klem til deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Anja! Man må snakke høyt, uansett hvor vanskelig det er!

      Slett
  5. Off, kjære Ingvild. Dette minner meg så veldig om tiden min på skolen også. Jeg opplevde mye av det du opplevde. I mange år. Av og på. Av forskjellige klassekamerater. Av flere elever på ulike trinn. Jeg får vondt i magen av å lese fordi jeg vet så godt hvordan dette føles. Du skal vite at du er en meget sterk og fin person, og jeg tror vi hadde hatt usikkerheter selv om vi ikke hadde opplevd slike ting. Men jeg tror de minnene minner oss daglig på å være et bedre menneske for de som er rundt oss. Kanskje kan vi bruke erfaringene våre til å hjelpe noen ut av en slik situasjon? Jeg ser opp til deg <3 Klem fra Julianne

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Julianne! Det har ihvertfall gjort meg veldig tydelig på min rolle når jeg jobber med barn! God klem tilbake :)

      Slett
  6. Så trist å lese at du har hatt det sånn. Du er modig og bra og fabelaktig, det må du alltid huske på. <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for gode ord, Maren <3

      Slett
  7. Enig med deg, vi må bry oss! Vi må tørre å bry oss. Altfor mange skuleleiarar og lærarar tar ikkje innover seg mobbinga som skjer i skulen, har dessverre erfaring - både som elev og mor. Veldig sterkt av deg å være åpen om di historie og det er fint å lese at du fant din veg til slutt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Hege! Nei, det er mange som desverre ikke er sitt ansvar bevisst i skolene...

      Slett
  8. Fikk veldig vondt av deg nå. Så utrolig trist å tenke på at noen har det sånn. Jeg synes du er veldig modig som tørr å stå frem med historien din, det viser hvor sterk du er,som har greid å reise deg etter noe sånt. Du virker som ei utrolig flott dame, kone og mamma. Klem til deg!

    SvarSlett
  9. Du virker tøff og kul! Leit å høre at du også har slike opplevelser...

    Mobbing er noe dritt og er ikke akseptabelt! Som lærer er det del av mitt ansvar og jeg mistrivsel er viktig å gjøre noe med, derfor har jeg også klump i magen innimellom... Gjør jeg nok?Det kan være vanskelig å skape endring om man ikke tar tak i problemet ved rota. Imidlertid er det noen ganger veldig komplekst og vanskelig å finne ut av om det er ulike grupperinger mot hverandre. Det er dessverre altfor ofte at ledere/lærere som ikke tar tak og foreldre som unnlater å ta det innover seg og elever som er ute av stand til å se andre. Jeg skulle så gjerne hatt flere ressurser til "sosiallærerne" på skolen også, fordi jeg ikke alltid får røsket opp i alt og må sende det videre...

    Klem fra en lærer!

    SvarSlett
  10. Hei!
    Takk for at du deler!
    Jeg er lærer, og står akkurat midt i en mobbesak hvor jeg ikke har vært sikker på om jeg har overreagert eller ikke. Det du skriver gjør meg tryggere på at det er riktig og viktig å reagere når man forstår at noe galt er på gang mellom elever.
    Igjen: Takk :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk og takk for at du tar dette på alvor! :D

      Slett
  11. Klem til deg, Ingvild! Jeg kjenner deg forsåvidt ikke annet enn gjennom bloggen og instagram, men du virker som ei god, grepa og flott dame. Det blør i hjertet mitt over at du har hatt det så vondt. Det er ikke slik man skal ha det på skolen.

    SvarSlett
  12. Så tøff du er som deler! Dette var sterkt å lese, og en viktig påminnelse for alle om å se hverandre hver dag, både små og store. Sterkt av deg å være en stemme inn i debatten, og veldig veldig viktig!

    SvarSlett
  13. Kjære Ingvild, dette var sterk lesing. Har grublet i mange dager over hva jeg kan skrive tilbake, men det jeg sitter igjen med er : Takk! For at du deler. Slikt tror jeg er kjempe viktig. Jeg er så glad for at du har det bra nå, og samtdig blir jeg kjempe lei meg at du har hatt det vondt, og at barn har det vondt. Er blitt veldig obs på dette, spesielt etter å ha fått barn, og kjent hvor dypt ting stikker og hvor såret et lite hjerte kan bli. Man må passe på. Alltid! Stor stor, stooor klem. Nadja

    SvarSlett
  14. Kjære Ingvild. Jeg fant bloggen din ved en tilfeldighet, vi gikk i samme klasse de første årene på barneskolen. Uten å i det hele tatt unnskylde oppførselen fra barn i klassen vil jeg i tillegg fremheve at klasseforstander G virkelig ikke gjorde noe for å forhindre utestenging og plaging. Jeg husker mange episoder der hun regelrett hang ut uskyldige, små barn foran resten av klassen.

    Jeg har møtt på henne i ulike sammenhenger i voksen alder, og det er et meget spesielt menneske som overhodet ikke burde jobbe med barn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, når lurer jeg veldig på hvem du er! Send meg gjerne en e-post om du vil!
      Ja, det er mange ting som aldri skulle ha skjedd i den klassen, desverre!

      Slett