tirsdag 15. oktober 2013

Mamma uten adjektiv.

I helga leste jeg en artikkel i Magasinet hvor noen kjente kvinner tok et oppgjør med myten om den perfekte mor og hyllet "middelmådige mødre". 
Men hvorfor må man omtales som middelmådig fordi man gjør ting på sin måte og "den perfekte mor" nærmest brukes som et skjellsord?
Det er i orden å lage Toro-muffins,  gå på trilletur uten å ta dusjet først, bruke en halvtime alene på H&M  før man henter i barnehagen, sende bursdagsinvitter på sms, servere brødskiver til middag på en stressende dag og blåse høytlytt ut når det blir for mye.
Men det er også lov å være den mammaen som husker alle navnene på ungene i barnehagen, som sender håndlagde bursdagsinvitasjoner ,som husker å skrive navn i tøyet, som lager fra kake grunnen av og  bruker bæresjal mer enn vogn.
Det er plass til begge mammaene. Og de er like bra begge to. 

Men det tok meg noen runder for å innse selv at det er slik. Jeg forsøkte å være den perfekte.
Første gang jeg skulle i barselgruppe på helstestasjonen var jeg som en såret tiger i jungelen. Livsfarlig og klar til angrep. Jeg hadde laget scenarioer i hodet om perfekte, duggfriske yummi mummy's som praktiserte en-hånds-amming, fikk ungen til å sove harmonisk gjennom natten og trillet lange turer i sporty tights. Jeg lot være å sove mens Iben sov morgenluren sin. I stedet stod jeg foran speilet å nappet/kremet/skrubbet/plukket, ordnet håret i en merkelig frisyre og presset meg inn i hold in-strømpebukser bare så  for å presse meg inn i en dyr og ubehagelig kjole. Iben hadde naturligsvis fått et matchende antrekk.  I mitt hode så jeg fabelaktig ut. Men det var ikke meg. Virkeligheten prøvde å innhente meg rett før vi skulle gå, Iben gulpet ned både seg selv og meg, strømpebuksen revnet og jeg var svett og bustete før jeg i det hele tatt hadde fått på meg skoene. Men vi kom oss avsted til slutt.

Jeg var iferd med å bli en kvass og slem drittkjerring når jeg glodde på andre mammaene. Jeg humret for meg selv når en mamma fortalte at ungen sov fra kl 22 til kl 10, hun måtte jo lyve, fordi alt hun hadde fått på seg var en joggedress. Jeg hadde tross alt gjort en innsats. Og min unge sov ikke! Men det var min egen følelse av utrilstrekkelighet som lagde et slikt forsvar. 
Det endte med at jeg trakk meg fra gruppen, jeg følte det gav meg ingenting. Det var vanskelig å være den eneste som var ærlig om ammetrøbbel og søvnvansker i et forum som skulle være til hjelp å støtte.

Jeg er både perfekt, håpløs, streng, snill, varm og klok som mor.
 Men jeg trenger ikke å sette det foran. Det er en del av mammapakka.

9 kommentarer:

  1. Hurra for deg! Jeg savner å lese slike innlegg i bloggverdenen. Du er flott, og jeg vedder på at du er en fantastisk mor! Hold-instrømpebukser og lebestift, eller joggedress!

    SvarSlett
  2. Godt å lese! Om pluss/minus to måneder er det min tur, og jeg kjenner presset begynner å påvirke meg mer og mer. Takk for påminnelsen om at det meste er greit så lenge jeg er god mot ungen min! Og akkurat det er jeg ganske trygg på at jeg skal klare :)

    SvarSlett
  3. Et flott og ærlig innlegg! Det ene utelukker ikke det andre og målet må være at alle finner sin egen "mammastil" som fungerer for dem og barnet. Ha en god dag! :)

    SvarSlett
  4. Bra innlegg!
    Jeg prøvde også å pynte meg før første barselgruppetreff, sminket meg og tok på noe kult, ville liksom understreke at jeg var en ung og kul mor. I virkeligheten sleit jeg med skikkelig ammetrøbbel på åttende uka, gråt flere ganger hver dag og fikk nesten ikke i meg mat. Jeg husker de andre også hadde sminket seg, men det var flere som satt og rugget på vognbagen så ungen ikke skulle våkne og fortet seg hjem så de slapp å amme der. Jeg begynte å forstå at det lå mye bak fasaden hos de fleste. Herregud så mye tryggere jeg er nå, Sigurd er åtte mnd og jeg er både en avslappa og flink mor. Jeg sitter litt for mye på dataen og med telefonen, jeg passer ikke alltid på han og plutselig tryner han i bakken, jeg synger og trøster og tøyser, jeg lager hjemmelagd middag, jeg gir ferdigmat fra glass, jeg ammer om natten fortsatt og har planer om å fortsette med det en stund, jeg lar katten bite han hvis han lugger i pelsen, jeg sitter på kafe og skravler med venner mens han er på fanget, men avlyser avtaler hvis han trenger meg litt ekstra. Og nå flytter vi og pakker og han krabber og klatrer mellom esker og rot.
    Jeg er en kjolemamma, treningsmamma, lattemamma, joggebuksemamma, tøysemamma, snillemamma, strengemamma, slitenmamma, kosemamma... Jeg er en mamma.

    SvarSlett
  5. Du blir en ressurs for eventuelle neste barselgruppe. Da kan du være til hjelp og støtte , som den erfarne mor du da er. Heia Iben!

    SvarSlett
  6. Så fint og klokt skrive, Ingvild. Viktig og god påminning!

    SvarSlett
  7. Takk for fine ord og godt å vite at flere synes det er best å være den mammaen man selv har lyst til å være, uansett! :D

    SvarSlett
  8. Hurra for alle slags mødre! Og hurra for at du skriver om det!

    SvarSlett